Hopp til innhold

Glyptostrobus pensilis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Glyptostrobus pensilis
Bladverk og kongler
Nomenklatur
Glyptostrobus pensilis
Staunton ex D. Don K. Koch
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klassenakenfrøede planter
Ordenbartrær
Familiesypressfamilien
SlektGlyptostrobus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
CR - Kritisk truetUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
CR - Kritisk truet

CR — Kritisk truet

Økologi
Habitat: sumpskog
Utbredelse: Kina, Vietnam, Laos

Glyptostrobus pensilis er et sjeldent bartre som vokser i Sør-Kina og tilstøtende områder. Det er den eneste nålevende arten i slekta Glyptostrobus. Arten ble tidligere regnet til sumpsypressfamilien, men tilhører nå sypressfamilien. De nærmeste slektningene er Cryptomeria og Taxodium.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Det blir 20–30 meter høyt med en stammediameter på 60–70 cm, mer sjelden 120 cm. Krona er konisk med horisontale greiner i nedre del, mens de øvre greinene er mer opprette. Arten har ånderøtter som stikker opp over marka, på samme måte som slektningen sumpsypress (Taxodium). De utvikles fra siderøttene og kan finnes ut til en avstand på 7–8 m fra basis av stammen. Barken er gråbrun med langsgående furer.[2][3]

Bladene er friskt grønne om våren og blir brune om høsten. Bladene på langskudd er skjellaktige og overlappende. De på kortskudd er nåleaktige, firkantet i tverrsnitt, 8–12 mm lange og sitter i to rader. Hannblomstene er endestilte på kortskudd. Konglene er endestilte på sideskudd, pæreformete, 12–18 mm lange og har en lang stilk. Frøene er eggformede eller avlange, 5–6 mm lange og har en 3 mm lang vinge.[2][3]

Utbredelse og økologi

[rediger | rediger kilde]

Glyptostrobus pensilis er lyskrevende og konkurransesvak. Den vokser i rene bestander eller som enkelttrær langs elver. Utbredelsen i holocen omfattet sørøstlige Kina, sentrale Vietnam og Laos, fra 25° nord til 13° nord. Intensivt jordbruk gjør at det ingen sikkert viltvoksende trær lenger er kjent i Kina. I den vietnamesiske Đắk Lắk-provinsen finnes det mindre enn 300 trær på fem ulike voksesteder. I forbindelse med miljøundersøkelser i 2007 før bygging av Nam Theun II vannkraftverk i Laos ble arten oppdaget i dette landet, der den tidligere var ukjent. Mindre enn 100 trær har overlevd oppdemmingen.[1][4]

Økonomisk betydning

[rediger | rediger kilde]

I sørøstlige Kina er arten vanlig plantet rundt rismarker og i templer og landsbyer. Ifølge feng shui bringer treslaget lykke og velstand.[4] Trevirket er høy verdsatt, det dufter, har en vakker struktur og er motstandsdyktig mot termitter. Virket brukes blant annet til møbler og musikkinstrumenter. Den lette veden i ånderøttene brukes til å lage korker og livbøyer. Garvestoff utvinnes fra bark og kongleskjell.[2][3]

Fossiler

[rediger | rediger kilde]

Generelt

[rediger | rediger kilde]

Hundrevis av fossiler av Glyptostrobus fra tidsrommet tidlig kritt til tidlig pleistocen er funnet over hele den nordlige halvkule. Mer enn 30 fossile arter er beskrevet, men det er lite som skiller dem fra den nålevende arten, og det virkelige artsantallet er nok betraktelig lavere.[5]

De eldste fossilene er fra aptium i tidlig kritt og er funnet i Alberta i Canada, Montana i USA og på Grønland. I albium til cenomanium vandret Glyptostrobus ut av Nord-Amerika langs spitsbergenkorridoren, og i cenomanium og turonium i tidlig senkritt vokste slekta i nordlige deler av Nord-Amerika og Asia og i sørlige Eurasia. Den eurasiske kontinentalplaten var da et eget kontinent adskilt fra Asia. I siste del av senkritt forsvant slekta fra Eurasia, men fortsatte å vokse i Asia og Nord-Amerika.[5]

I paleogen startet store fjellkjedefoldinger i Europa og Nord-Amerika, og nedbøren økte. Dette førte til at det oppstod store sumper som var optimale voksesteder for Glyptostrobus. Slekta vandret nå tilbake til Europa over ei landbru fra Nord-Amerika, og den fikk sin maksimale utbredelse fra sen paleocen–tidlig eocen fram til oligocen. Også på Svalbard er det funnet fossiler fra paleocen og eocen. I tidlig miocen vokste Glyptostrobus i Europa, Japan og deler av Sentral-Asia og Nord-Amerika.[5] På Island er den funnet i 15 millioner år gamle avsetninger.[6]

I sen miocen begynte tilbakegangen for Glyptostrobus. Det er usikkert om det skyldes at klimaet ble kaldere og tørrere, økt konkurranse fra artene i furufamilien, eller en kombinasjon. I Sentral-Asia døde slekta ut i løpet av miocen og i Nord-Amerika i overgangen miocen–pliocen. Den overlevde i Japan til tidlig pleistocen for 1,1–0,8 millioner år siden. I Japan mot slutten av pliocen vokste Glyptostrobus på våte steder, mens Metasequoia foretrakk tørrere plasser i samme område. I Kina er det er ikke funnet fossiler fra pliocen eller pleistocen, så opphavet til den nålevende arten er usikkert.[5][7]

Europa

[rediger | rediger kilde]
Fossile blader av †Glyptostrobus europaeus, datert til tidlig Miocen, fra Bilina i Tsjekkia.

I Mellom-Europa vokste Glyptostrobus europaeus fra yngre oligocen til pliocen langs kanten av innsjøer sammen med Nyssa, Alnus, Myrica lignitum, Liquidambar europaea og kanskje Zelkova zelkovifolia. Den var et dominerende treslag på skogkledde torvmyrer, og Glyptostrobus-rester er vanlige i de store brunkullforekomstene i området.[8][9][10][11] Tidlig i pliocen bestod skogene i det nordlige middelhavsområdet av Taxodium eller Glyptostrobus i sumpområder og Sequoia i skrånende terreng. Sammen med bartrærne vokste varme- og fuktighetskrevende løvtrær som Engelhardia, Symplocos og Platycarya.[12]

Det er vanskelig å skille mellom pollen fra Taxodium og Glyptostrobus, og i palynologiske studier fra Europa blir slikt pollen ofte bare kalt «Taxodium-type» uten at en tar stilling til hvilken slekt det dreier seg om. Begge slektene er kjent fra makrofossiler fra miocen funnet i Europa, men Biltekin et al. (2015) antar at yngre pollen stort sett er Glyptostrobus. Fossil Taxodium-ved med en alder på 514 000 år er likevel funnet ved Roma.[13][14]

Glyptostrobus forsvant gradvis fra Europa på en lignende måte som Engelhardia. I Mellom-Europa og på det meste av Den iberiske halvøy døde den ut i overgangen pliocen–pleistocen for omtrent 2,5 millioner år siden. I pleistocen ser det ut til å ha vært to ulike populasjoner/arter/slekter av Taxodium-type. Den vestlige vokste i nordøstlige Spania, sørlige Frankrike og Italia, ble kraftig redusert ved slutten av gelasium for 1,8 millioner år siden, overlevde i Nord-Italia til midten av calabrium (1,4–1,2 millioner år siden) og overlevde i sentrale og sørlige Italia til for 0,5 millioner år siden.[13][14]

Den andre populasjonen vokste i Anatolia og på Rhodos, men fantes neppe på det greske fastlandet. Den fikk to kraftige tilbakeslag for 1,2 og 0,5 millioner år siden, men pollenprøver fra havbunnen viser at Glyptostrobus overlevde ved den sørlige svartehavskysten til for noen få tusen år siden. Munningen til elva Sakarya kan ha vært et refugium. Denne arten hadde antagelig mindre strenge krav til temperatur og nedbør enn den nålevende siden den kunne overleve istidene i dette området.[15][13][14]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Vekstform
    Vekstform
  • Bark
    Bark
  • Bladverk og umoden kongle
    Bladverk og umoden kongle

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b P. Thomas m.fl. (2011). «Glyptostrobus pensilis». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2011-2.RLTS.T32312A9695181.en. 
  2. ^ a b c «Glyptostrobus pensilis». The Gymnosperm Database. Besøkt 2. mai 2018. 
  3. ^ a b c «Glyptostrobus pensilis». Flora of China. Besøkt 2. mai 2018. 
  4. ^ a b P. Thomas og B. LePage (2011). «The end of an era? – The conservation status of redwoods and other members of the former Taxodiaceae in the 21st century». Japanese Journal of Historical Botany. 19 (1–2): 89–100. ISSN 0915-003X. 
  5. ^ a b c d B.A. LePage (2007). «The taxonomy and biogeographic history of Glyptostrobus Endlicher (Cupressaceae)». Bulletin of the Peabody Museum of Natural History. 48 (2): 359–426. ISSN 2162-4135. doi:10.3374/0079-032X(2007)48[359:TTABHO]2.0.CO;2. 
  6. ^ T. Denk m.fl. (2011). Late Cainozoic Floras of Iceland: 15 Million Years of Vegetation and Climate History in the Northern North Atlantic. Springer. ISBN 978-94-007-0371-1. doi:10.1007/978-94-007-0372-8. 
  7. ^ C. Yamakawa m.fl. (2017). «Composition and paleoenvironment of wetland forests dominated by Glyptostrobus and Metasequoia in the latest Pliocene (2.6 Ma) in central Japan». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 467: 191–210. ISSN 0031-0182. doi:10.1016/j.palaeo.2015.12.004. 
  8. ^ D.H. Mai (1995). Tertiäre Vegetationsgeschichte Europas. Jena: Gustav Fischer. ISBN 333460456X. 
  9. ^ Z. Kvaček m.fl. (2004). «Early Miocene freshwater and swamp ecosystems of the Most Basin (northern Bohemia) with particular reference to the Bílina Mine section» (PDF). Journal of the Czech Geological Society. 49 (1–2): 1–40. ISSN 1210-8197. 
  10. ^ J. Kovar-Eder, Z. Kvaček og M. Ströbitzer-Hermann (2004). «The Miocene flora of Parschlug (Styria, Austria) – revision and synthesis» (PDF). Annalen des Naturhistorischen Museums in Wien. 105 A: 45–159. ISSN 0255-0105. JSTOR 41702055. 
  11. ^ G. Worobiec, E. Worobiec og A. Szynkiewicz (2012). «Plant assemblage from the Upper Miocene deposits of the Bełchatów Lignite Mine (Central Poland)». Acta Palaeobotanica. 52 (2): 369–413. ISSN 2082-0259. 
  12. ^ S. Fauquette m.fl. (2007). «Latitudinal climatic gradients in the Western European and Mediterranean regions from the Mid-Miocene (c. 15 Ma) to the Mid-Pliocene (c. 3.5 Ma) as quantified from pollen data». I M. Williams m.fl. Deep-Time Perspectives on Climate Change: Marrying the Signal from Computer Models and Biological Proxies (PDF). London: The Micropalaeontological Society, Special Publications. The Geological Society. s. 481–502. ISBN 978-1-86239-240-3. 
  13. ^ a b c D. Biltekin m.fl. (2015). «Anatolia: a long-time plant refuge area documented by pollen records over the last 23 Million years» (PDF). Review of Palaeobotany and Palynology. 215: 1–22. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2014.12.004. 
  14. ^ a b c D. Magri m.fl. (2017). «Quaternary disappearance of tree taxa from Southern Europe: timing and trends». Quaternary Science Reviews. 163 (1): 23–55. ISSN 1095-8339. doi:10.1016/j.quascirev.2017.02.014. 
  15. ^ A. Boyd (2009). «Relict conifers from the mid-Pleistocene of Rhodes, Greece». Historical Biology. 21 (1–2): 1–15. ISSN 1029-2381. doi:10.1080/08912960903033301. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Glyptostrobus_pensilis&oldid=24125991»